Tilbake Om Vilde Noveller Facebook

Drømmen

Skrevet av : Vilde Marie jacobsen ~ 

Det hadde gått flere uker, måneder og dager. Jeg hadde nesten bare sittet inne hele den tiden. Dagene hadde gått sakte, og tårene hadde bare blitt flere og flere. 
Sommeren som jeg egentlig hadde gledet meg til hadde bare dødd ut. Alt hadde blitt helt forandret. Dessuten hadde det regnet nesten hele ferien, men været hadde passet fint til humøret mitt.
Jeg var 17 år og nå skulle jeg begynne 2 året på videregående. Egentlig hadde jeg gledet meg til dette skoleåret. Jeg hadde planer om å skjerpe meg ordentlig dette skoleåret, men nå var jeg ikke så sikker lenger. 
''Amandaaa! Nå må du legge deg, det er sent, og du skal på skolen i morgen!?'' Hørte jeg faren min nedenfra rope.  Jeg sukket. ''Jada!'' ropte jeg lavt tilbake. Jeg var sikker på at han ikke hadde hørt meg. Jeg orket nesten ikke tanken på skole. Det å sitte på skolen i flere timer fristet så lite at jeg nesten ble kvalm. 
Jeg gikk tok frem mobilen min å satt på en alarm så jeg skulle orke å stå opp i morgen. Nå sto den på 07:00. Jeg reiste meg opp og gikk bort til lysbryteren og skrudde av lyset. Det ble ikke mørkt uansett. Det var veldig lyst utenfor og lyset kom rett inn på rommet mitt. Jeg la meg ned under dyna. Den var god og varm så tok jeg t-skjorta som lå i senga mi og la i armkroken. Den luktet så godt.
Jeg sniffet inn den gode guttelukten, den hadde vært Marcus sin. Jeg så bort på nattbordet mitt, der sto det et bilde av meg og Marcus. Det var tatt i våres en gang, rett før det forferdelige skjedde. 
Han var så pen, med det halvlange brune håret, og nøttebrune øyne omringet av mørkevipper. Han hadde også gyllen hud, verken for mørk eller for lys. Han var høy og tynn.  
Jeg tok bildet opp og holdt det foran ansiktet mitt. Jeg stirret stivt på meg selv. Jeg hadde brunt hår på den tiden, ikke sånn veldig langt, men greit nok. 
Nå hadde jeg farget håret nesten helt svart og håret mitt hadde vokst en del.  
På bilde var jeg tåpelig forelsketm det var jeg vel egentlig enda, selv om han ikke fantes lenger. 
Jeg var så lykkelig på den tiden. Nå husker jeg nesten ikke hvordan det er å være lykkelig. Jeg husker ikke hvordan det er å le, være glad å kose seg sammen med noen andre. 

De to ukene etter ulykken med Marcus fikk jeg nesten ikke sove. Han døde i en bilulykke, men han døde ikke på stedet. Han ble tatt til sykehuset der jeg møtte han bare en time etter at ulykken hadde skjedd. 
Jeg hadde sett han i 10 minutter før han døde.  Jeg husket blikket hans og de vakre øynene. 

Han hadde sittet på med bestekameraten. De skulle til noen kompiser å spille Guitar hero og feste. Jeg skulle komme til dem senere, men jeg var i stallen sammen med noen venninner.

Da jeg var hjemme fikk jeg en skrekkelig telefon av moren til Marcus, hun sa at jeg måtte komme til sykehuset, at Marcus hadde spurt etter meg. I noen forvirrede minutter ventet jeg på at moren min skulle komme hjem for å kjøre meg.  Moren til Marcus hadde fortalt meg alt mens jeg ventet. Tårene mine hadde bare rent hele veien og spesielt når jeg fikk se han der han lå i den hvite senga i det hvite rommet. Han lå med hendene over dyna og kikket med svake øyne rundt i rommet. Det var lett å se at han var svak. 
Jeg så for meg det hele. Alt sammen kunne jeg se for meg. Til og med de glade ansiktene til guttene jeg hadde vært så glad i. 
En annen bil hadde kommet brått å kjørte hardt inn i siden på bilen som Marcus satt inn i. De hadde mistet kontrollen og krasjet inn i en fjellvegg. 
Oliver som var bestekameraten til Marcus hadde dødd på stedet, mens Marcus var bare hardt skadet mot hode. Sykepleierne sa han kunne ha vært heldig  og at han kanskje kunne ha en sjanse til å overleve, så de hadde kjørt han til nærmeste sykehus. 
Jeg gispet da jeg plutselig hørte at hjertet hans begynte å dunke saktere og saktere, å mer lydløst for vært slag. Jeg klemte hånden hans enda hardere og kjente klumpen i halsen min vokse. Han var død. Den fantastiske gutten jeg hadde elsket, var nå død. Tårene mine rant ned på t-skjorten hans, så den ble våt. han hadde på seg favoritt t-skjorta si, som han hadde kjøpt i Spania i fjord sommer. Jeg klarte ikke la være å gråte. Tårene bare presset seg mellom øynene mine og randt nedover skinnene mine.  
Etter den dagen har jeg nesten bare sittet inne hele tiden i sorg. Jeg har vært med venninnene mine en del ganger, men det var bare forferdelig. Alle de var så glade. De hadde jo ingenting å sørge over. Det var ikke dems kjæreste som hadde dødd i en grusom bilulykke. Ingen av de forsto hvordan jeg hadde det. De trodde bare det var å komme over ting. Jeg klarte ikke være glad når jeg visste at Marcus ikke fantes lenger. Han var død. Kroppen hans hadde blitt stivnet og kald. Hjertet hans dunket ikke lenger. Jeg hadde selv sett han der han lå, død og uten å puste, uten å røre seg i det hele tatt. Han hadde bare ligget der helt stille.

Jeg våknet opp av mine egne tanker. Tårene mine hadde igjen begynt å renne, slik de hadde gjort i nesten 3 måneder i strekk. Jeg kysset bildet og satt det tilbake på nattbordet. Så kikket jeg bort på klokka, den var 00.05. Jeg skulle vel egentlig ha lagt meg for lenge siden, men det hadde bare ikke skjedd. Nå la jeg meg godt under dyna med dyna nesten over hode for å få det litt mørkere i rommet. Jeg lukket øynene og gjespet. Jeg var ikke trøtt. Øynene mine var så lys våkene som det var mulgi å få dem. Tankene mine var et helt annet sted, men alikevel tok det ikke så lang tid før jeg sovnet...

Brått skvatt jeg. Sov jeg? Eller var jeg våken? Jeg var ikke helt sikker. Alt sammen så for ekte ut. Jeg satt i en blomstereng. Det var blåhimmel og sommerfuglene vimset rundt om kring meg. 
Brått kjente jeg en hånd som strøk meg nedover brystet og en god lukt som traff nesa mi. 
''Jeg elsker deg, Amanda'', sa en rolig kjent stemme. Jeg snudde meg forsiktig rundt og skvatt når jeg så det vakre ansiktet til Marcus.  Jeg ble stum. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg klarte ikke få frem et eneste ord. Jeg ble helt blendet av å bare se ansiktet hans. 
''m..ma..Marcus?'' stotret jeg å så inn i de vakreste øynene. Han var så overnaturlig pen. Han kunne ikke være virkelig? Han var ikke virkelig. Jeg hadde selv sett at han var død. Lå livløst uten en gang å puste. 
Nå var han enda penere en jeg husket at han hadde vært, å mye penere en alle bilder jeg hadde sett.
''Jeg savner deg'', hvisket jeg. Marcus sto helt inntil meg nå. Jeg kikket opp på det vakre ansiktet hans. Han grep tak i hånden min. Egentlig trodde jeg at han skulle forsvinne med en gang jeg tok han i hånden, men han var der fremdeles like hel.
Jeg kjente pusten hans mot ansiktet mitt, og snart kjente jeg pusten hans og de myke leppene hans mot pannen min. ''Hvorfor dro du fra meg?'', hvisket jeg. Han strøk meg nedover skinnet med hendene sine og stoppet når han holdt på halsen min. ''Jeg dro aldri fra deg, jeg har aldri dratt'', sa Marcus og nå flyttet han den ene hånden sin og strøk den nedover brystet mitt og stoppet når den lå over hjertet. 
''Men?'', begynte jeg. Men Marcus stoppet meg. Han la en finger foran munnen min og ble stille. 
''Jeg finner i hjertet ditt, og i minnene dine, ikke glem det selv om det er vanskelig nå, så vil jeg ikke at du skal være trist og lei deg'', sa Marcus og smilte et kjeft lite smil til meg. Øynene hans glitret mot meg, jeg kjente jeg ble glad. Han bøyde hode forsiktig mot meg og tok tak i hendene mine. Han lukket øynene og det samme gjorde jeg. 
Jeg ventet på å kjenne myke lepper motleppene mine, men nå kjente jeg at han la noe i den venstre hånden min og lukket hånden min forsiktig før leppene hans traff leppene mine. Da jeg lukket opp øynene mine igjen sto han en halv meter fra meg. ''Ikke dra fra meg igjen! Jeg klarer meg ikke uten deg'', hvisket jeg og kjente at tårene kom tilbake igjen. ''Du vet jeg elsker deg, Amanda. Og jeg vil at du skal ha det godt'', forklarte han og kom nærme meg igjen. Han sto bare noen cm unna meg. Jeg bare nikket til det han sa og smilte kjeft. 
''Vær sterk, ikke forlat livet, jeg er her for deg. Men du må ikke slutte å leve. Du er en fantastisk person, og jeg elsker deg'', sa Marcus og begynte å gå sakte bakover. ''Jeg elsker deg også Marcus!'', hvisket jeg, og brått var han vekk. Jeg så rundt meg, men han var ikke her. Jeg var alene i blomsterengen.

Brått våknet jeg da alarmen ringte. Jeg reiste meg brått opp i sengen og nå kjente jeg at jeg hadde noe imellom den ene hånden min. Jeg så ned mot hånden min og så at det var et sølv smykke. Jeg tok det opp så jeg fikk sett på det bedre. Det var et hjerte. På hjertet sto det Amanda og Marcus. Det gikk også an å åpne det. Jeg åpnet det forsiktig. I smykket var det et bilde, et bilde av meg og Marcus, som var tatt samme dagen som ulykken hadde skjedd. Ved siden av bilde på lokket av smykke sto det. ''Vær sterk, ikke forlat livet''. 
Jeg kjente jeg fikk gåsehud. Det var det Marcus hadde sagt i drømmen. Eller, var det en drøm? Jeg var ikke sikker. Hvordan kunne en drøm være så ekte? Jeg visste ikke hva jeg skulle tro. Men jeg visste hva jeg ville tro: Marcus levde i meg, han levde i hjertet mitt, og det kom han alltid til å gjøre. ''Jeg elsker deg Marcus, håper du kom til et bra sted, du betyr fortsatt alt!'', hvisket jeg og kjente en tåre fra øye som rant nedover skinnet mitt. 

Jeg festet smykket rundt halsen min. og smilte. ''Jeg skal alltid gå med det'', hvisket jeg lavt for meg selv.
*Slutt* 

~ Fler noveller og fortellinger finner du på Www.Mineenoveller.piczo.com 



Les mer i arkivet » Februar 2014 » November 2013 » Oktober 2013
hits